8. mars 2007 er det 100 år siden dikteren Rolf Jacobsen ble født, og denne begivenheten
skal feires med forskjellige arrangementer gjennom hele jubileumsåret. Hovedprogrammet
på Hamar samles i Rolf Jacobsen-dagene, en fire dagers feiring med åpning
på hans fødselsdag. Vi har lagt det opp slik at det blir noe for enhver smak.

   Rolf Jacobsens verden er mangslungent rommelig og rik. Han har noe å si oss alle,
noe å nikke gjenkjennende til – og mangt å grunne på. Hans verden var hjemmet, syrinkvasten
ved vinduet, hans opplevelse av et lyst hode over en symaskin. Hans verden var
den lille bonden, vinterens flammehimmel over Mjøsa, sommernattens solmirakel.
Innerst inne var han en elsker av fjell og hav – det uforanderlige, noe å holde fast i.

   I 1933 debuterte Rolf Jacobsen med Jord og jern. Med denne diktsamlingen sto han
fram som modernismens fremste poet i norsk litteratur. Med sine tolv diktsamlinger
ruver han som en av våre mest kresne, men samtidig mest folkekjære diktere. Han var
jernbanesvillenes sanger, bydikteren og hverdagens poet. Han var den første av våre
poeter som gjorde samspillet og motsetningen mellom teknikk og natur til et hovedtema
i sin diktning.

   Styret i Rolf Jacobsens Venner vil takke jubileumskomiteen for det store arbeidet som
er nedlagt. Vårt håp er at Rolf Jacobsens 100-årsjubileum kan bli opptakten til en nordisk
poesifestival: «Rolf Jacobsen-dagene på Hamar».

Kåre Wendelboe Linde                                              Ingrid Morken
(styreleder)                                                                     (nestleder)
Wenche Eriksbakken, Knut Ståle Hauge, Olav Skipnes, Erik Østby, Arne Bakken
                                                        (styremedlemmer)

                                 – vår lokale internasjonalist

Det er satt mange merkelapper på Rolf Jacobsen og diktningen hans: modernist, storbyens
dikter, jernbanedikteren og flere til. Felles for dem alle er at de i beste fall fanger
en flik av dikteren og mennesket bak diktene. Det som gjør Rolf Jacobsen til en av våre
aller største lyrikere (der kom enda en merkelapp!), er at han ikke lar seg kategorisere.
Tvert imot er det nettopp mangfoldet i tematikk, bildebruk og uttrykksmåte som viser noe
av storheten i forfatterskapet og gjør at så mange har Rolf Jacobsen som sin lyriker.

   En merkelapp vi også kan sette på Jacobsen, og som verken forringer eller innsnevrer
hans litterære kvaliteter, er at han er vår – Hamars – lyriker. I over førti år hadde han tilhold
i byen og var en del av bybildet så langt hans beskjedenhet tillot. Noen «heimstaddikter
» var han så definitivt ikke. Men vi som bor og har vokst opp i denne småbyen ved
Mjøsa, kjenner oss så visst igjen i hvordan han beskriver lyset, bussene, skogene og plogfårene.
Det kunne ikke vært skrevet fra noe annet sted!

   Når Hamar nå kan ønske velkommen til markeringen av 100-årsdagen for Rolf
Jacobsens fødsel, er det med en beskjeden takk til en mann som har gitt oss et lite gløtt
inn i vår egen sjel og våre egne tanker. Og det på en måte som alle kjenner seg igjen i –
enten de bor på Hamar eller i Hamburg, i Norge eller New York.

   Rolf Jacobsen er vår. Nettopp derfor er vi så glade over å kunne dele han med så
mange.

Einar Busterud
Ordfører

FOTO: HAMAR ARBEIDERBLAD

                         – en metaforenes mester

Rolf Jacobsen (1907–1994) er en av våre mest folkekjære og leste poeter. Han debuterte
i 1933 med Jord og jern, en diktsamling som er blitt stående i litteraturhistorien som
den første modernistiske diktsamlingen i Norge. Med dikt som «Regn», «Signaler»,
«Byens metafysikk» og «Jernbaneland» slo han an tonen til det som skulle bli et av
våre betydeligste poetiske forfatterskap – og et forfatterskap av internasjonalt format.
Diktene hans er gjendiktet til et tjuetalls språk.

   Allerede i åpningsdiktet «Regn» i debutsamlingen demonstrerer Jacobsen det som
kanskje er hans fremste kjennetegn, hans billedskapende evne: «Himlen har stillet sin
harpe på skrå mot jorden / og rører de tusen strenger med døvende vellyd».
Formspråket og motivene var moderne; han brakte jernbanen, kraftledninger, telefonkabler
og kloakker inn i poesien. Han skrev om fremmedfølelse og ensomhet – velkjente
modernistiske temaer. Forbilder var andre skandinaviske diktere som Harry Martinson,
Artur Lundkvist og Johannes V. Jensen, noe senere også svensk-amerikanske Carl
Sandburg. Dessuten lot Jacobsen seg inspirere av den norrøne Edda-diktningen.

   I 1935 utga han Vrimmel,deretter gikk det 16 år før hans tredje samling, Fjernto
(1951), utkom. Med Hemmelig liv(1954) fikk han sitt andre dikteriske gjennombrudd,
samlingen som inneholder hans kanskje mest kjente dikt «Landskap med gravemaskiner
» og dikt som «Pavane», «Tømmer» og «Undergrunnsbanene». Stillheten efterpå –
billedbruken appellerte til ungdommen, også til den nye forfattergenerasjonen.
Utover på 1970-tallet fremsto Jacobsen som vår fremste miljølyriker, med bl.a.
Pusteøvelse(1975), og viste at han var helt på høyde både med utviklingen og det miljøengasjementet
som vokste fram. Dikt som «Rulle rundt –» og «Til Jorden» er ikke
mindre aktuelle i dag når miljø igjen er satt på dagsordenen, og det reises kritiske
spørsmål ved forbrukersamfunnet og hvordan vi forvalter jordens ressurser.

   Rolf Jacobsen utga i alt tolv kritikerroste bøker, hvorav den siste, Nattåpent(1985),
ble hans største publikumssuksess. Særlig diktene som ble til i sorgen over konas død
traff mange lesere.

   I 1960 mottok han Kritikerprisen for Brev til lyset (1960), og med årene fikk han en
rekke priser, bl.a. Doblougprisen, Aschehougprisen og Svenska Akademiens nordiske
pris. Fire ganger ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris, siste gang for samlingen
Nattåpent.

   Gjennom hele sitt forfatterliv viste Rolf Jacobsen en særegen evne til å gi det
moderne samfunnet et dikterisk uttrykk; få, om noen, har som han skrevet dikt som
har tatt den moderne utvikling og vår samtid på pulsen.

Hanne Lillebo

«I moderne kulturhistorie løper to linjer parallelle: menneskebildets forringelse og
poesiens fortrengning.» En nå nesten glemt poet, Erling Christie, skrev dette på slutten
av 1950-tallet.
   «Poesiens fortrengning» er svært tydelig i våre dager, femti år etter Christies
ord. I dag er bokhandlerne ikke forpliktet til å føre, for ikke å si stille ut, synliggjøre,
nye norske diktsamlinger. Diktsamlingene er blitt nesten usynlige i boklader som overfylles
av digre paller med bestselgere – stort sett spennings- og underholdningsromaner.

   Den smale litteraturen er i ferd med å bli offer for en iskald markedstenkning. Det
kommer til uttrykk både i forlagenes, bokhandlernes og medias behandling av poesien.
Forlagene satser stadig mindre på reklame og annen markedsføring av poesien.
Innsatsen konsentreres i økende grad om bestselgerne.

   Bokomsetningen går så det suser, får vi høre. Men hvilke bøker er det som omsettes?

   Og vi kan tillate oss, ved et Rolf Jacobsen-jubileum, å spørre: Hvilket menneskebilde
er det som holdes frem? I «Rulle rundt – (og rundt)» skrev Rolf Jacobsen om den
tekniske byen der alle ruller rundt på hjul «så de kan bli glade fort / og få penger så de
kan kjøpe alt»:

                  der kjenner ingen hverandre mer
                  for de har ikke tid
                  for de skal rulle rundt på hjul
                  og kjøpe morsomme ting
                  så de kan bli glade fort
                  så alle barn må passe på seg selv
                  og alle gamle må legge seg og dø
                   for ingen har tid og ingen vet levende råd
                  for det gjelder å glemme og det gjelder å bli glade fort
                  (...)

I media, også i avisenes papirutgaver, er vi vitne til en sterk reduksjon av både antall
lyrikkanmeldelser og den plass disse anmeldelsene får. De er blitt færre, og de er blitt
mindre.

    Samtidig med denne usynliggjørelsen av poesien, hører vi at det på høyt politisk hold
diskuteres hvorvidt diktsamlingene skal beholde sin plass innenfor innkjøpssystemet til
bibliotekene, forvaltet av Norsk Kulturråd. Blant annet er tanken om å redusere antall
innkjøpte eksemplarer med 50 % blitt kastet frem.
Jo, det selges bøker, og så lenge bøker vurderes som en konkurranseutsatt vare, står
alt godt til i Norge.

   Men poesien dreier seg om noe helt annet enn en vare.

   I en tid da diktet trues med å bli usynliggjort i det offentlige rom, er det uhyre viktig å
holde frem lyrikkens unike kvaliteter. Diktet er et språk som ikke kan erstattes av
prosa. Diktet skaper språk og gir innsikter som ikke kan skapes på annen måte.
Samtidig er diktet leverandør av erkjennelser som prosaen, både den skjønnlitterære
og faglitterære, profiterer og vokser på. Poesien kan sies å ha mange av de samme
kvaliteter for humaniora som grunnleggende forskning har innenfor f.eks. realvitenskapene.

   En av de viktigste, mange vil mene dén viktigste, poeten i moderne norsk litteratur,
var Rolf Jacobsen. Han gav oss innsikter, erkjennelser og kunnskaper om det menneskelige
som få andre nordmenn har gjort, uansett fag. Derfor feirer vi hans 100-årsjubileum.

   Men vi gjør det samtidig i bevisstheten om at dette faget, poesien, i dag er alvorlig
truet av en åndsforlatt materialisme som har egoismen som sitt ideologiske fundament,
denne overtroen på at «markedet» skal bestemme over hvilke verdier som skal
synliggjøres og tilbys oss.

   Vi ønsker å benytte denne anledningen til å gjeninnsette poesien som en viktig del av
det norske forsvaret. For det nytter ikke hverken med kuler eller med penger dersom vi
ikke har et uforringet menneskebilde å løfte frem.

   Vi inviterer til en nordisk poesifestival i Rolf Jacobsens navn – med opplesninger ved
noen av Nordens fremste poeter, til seminar om Rolf Jacobsens diktning, til bokutgivelse,
utstillinger, teater og musikk – alt for å løfte frem poesiens nødvendighet.

For jubileumskomitéen
Knut Ødegård

Tildeles en yngre lyriker som gjennom sin diktning har vist framstående evne til å ta opp
og videreføre sentrale sider ved vår lyriske arv, slik den er nedfelt i Rolf Jacobsens
poesi.
Prisen på kr 50 000 er gitt av Sparebanken Hedmark.

Tua Forsström (f. 1947), finsk svenskspråklig lyriker. Debuterte med diktsamlingen En
dikt om kärlek och annati 1972. Hennes gjennombruddsbok var imidlertid Snöleopard
som kom i 1987 og som plasserte henne i fremste rekke blant finlandssvenske diktere.
Blant høydepunktene i dette forfatterskapet må nevnes samlingen Efter att ha tillbringat
en natt bland hästar fra 1997 som hun fikk Nordisk Råds litteraturpris for. I denne samlingen
blander hun filmatiske sekvenser med myter og diktekunst til et bilde på menneskenes
vilkår i den moderne sivilisasjon. Hennes dikt har ofte en direkte form, og mange
er preget av finsk natur og tradisjon, noen har også erotiske motiver. I 2003 kom et stort
utvalg av hennes dikt, Jag studerade en gång ved en underbar fakultet.

Tone Hødnebø (f. 1962), norsk lyriker. Debuterte med diktsamlingen Larmi 1989, som
innledet et av våre fineste lyriske forfatterskap. Diktene er preget av inngående kunnskaper
om modernismetradisjonen, av språklig kresenhet og av en original billedskapende
evne. Samlingene er usedvanlig gjennomarbeidet både i detaljene og som helhetlige
komposisjoner. I samlingen Stormstigen(2002) finner vi også en emosjonell hete som
holdes i age av en like sterk tankekraft og refleksjon over f.eks. mulighetene for kommunikasjon
i en kaotisk virkelighet. I mange dikt henter hun motiver fra eventyr, fabler,
myter, regler og annet tradisjonsmateriale som bygges inn i undersøkelser av virkelighet
under overflatefenomenene og de «store» spørsmål om liv og død. Hun har også gjendiktet
Emily Dickinson i Skitne lille hjerte(1995), og skrevet poetikken Skamfulle Pompeii
(2004). I 2005 kom dikt i utvalg, Et lykkelig øyeblikk.

Eva Ström (f. 1947), svensk lyriker og lege. Debuterte med diktsamlingen Den brinnande
zeppelinareni 1977, og fikk sitt gjennombrudd med samlingen Steinkindi 1979. Hun regnes
i dag som en av Sveriges aller fineste lyrikere. Et høydepunkt i forfatterskapet er diktsamlingen
Revbensstädernasom ble utgitt i 2002 og skaffet henne Nordisk Råds litteraturpris.
I 2004 kom samlingen Rött vill till rött.Mange av diktene er preget av hennes
medisinske utdannelse, men også av en sterk myteskapende fantasi og av kvinneerfaringer.
Diktene er ofte mørke, men samtidig med en innebygd kraft til forandring. Eva
Ström har dessuten vært aktiv som kritiker. Forfatterskapet omfatter også bl.a. romanen
Mats Ulfson(1991), flere skuespill og en monografi om dikteren Edith Södergran (1994).
Jan Jakob Tønseth (f. 1947), norsk forfatter og litteraturkritiker. Debuterte med diktsamlingen
Kimæreri 1971. Debutsamlingen, og også de følgende diktsamlingene er preget av
den symbolistiske tradisjonen og av hans orientering i fransk og spansk diktning. Også
som gjendikter har han gjort en betydelig innsats bl.a. med norske versjoner av
Rimbauds, Mallarmés og Appollinaires dikt. I 1992 kom Hilmar Iversens ensomhet,første
bind av en stort anlagt og kritikerrost romantrilogi. Han har også skrevet essays og kortprosatekster.
I mange år virket han som lyrikkanmelder i Dagbladet. Hans hittil siste bok,
novellesamlingen von Aschenbachs fristelse(2006), er et høydepunkt i forfatterskapet og
boken er nominert til årets Nordisk Råds litteraturpris.

Jan Erik Vold (f. 1939), norsk lyriker. Siden debuten med mellom speil og speil i 1965 har
han stått som en forgrunnsfigur i senere norsk litteratur, som lyriker først og fremst –
men også som kritiker, redaktør, gjendikter og diktoppleser til jazzakkompagnement.
Både temaer og formspråk spenner vidt i dette forfatterskapet, fra den språkkritiske
debutboken til konkretisme, nyenkle dikt og politisk engasjement. Ingen nålevende norsk
lyriker har oppnådd en tilsvarende popularitet, flere av diktsamlingene, som f.eks. den
episke og lekende Mor Godhjertas glade versjon. Ja(1968), er moderne klassikere. Noen
av samlingene på 1970-tallet, f.eks. spor, snø(1970), S(1978) og sirkel, sirkel(1979), er
påvirket av østlig filosofi, poesi og buddhistisk religion. I de senere diktsamlingene er det
samfunnskritiske og satiriske fremtredende. Jan Erik Vold har også utgitt flere essaysamlinger,
en rekke gjendiktninger av utenlandsk (europeisk og amerikansk) lyrikk, dramatikk
og prosatekster og flere plater, sist Vold synger svadaåret inn(2005). Æresdoktor ved
Universitetet i Oslo 2000.

Roger Greenwald, Bachelor of Arts fra The City College of New York og PhD fra
University of Toronto. Han har vunnet to CBC Literary Awards (for poesi og reiseskildringer)
og flere priser som gjendikter. Har bl.a. utgitt Connecting Flight(dikt, 1993),
Through Naked Branches: Selected Poems of Tarjei Vesaas (2000) og tre utvalg gjendiktninger
av Rolf Jacobsen: The Silence Afterwards(1985), Did I Know You?(1997) og
North in the World(2002).

Marit Grøtta (f. 1971), stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Er i sluttfasen med doktoravhandlingen Poetry at Play. La Rochefoucauld’s Maxims,
Schlegel’s Fragments, and Baudelaire’s Prose Poems. Har i tillegg skrevet en rekke
artikler og anmeldelser, særlig om korttekster og poesi.

Hanne Lillebo (f. 1966), cand.philol., forfatter, freelancer og timelærer ved Universitetet
i Oslo. Har bl.a. skrevet Ord må en omvei. En biografi om Rolf Jacobsen(1998) og redigert
Rolf Jacobsen: En liten kvast med tusenfryd og fire rare løk. Ukjente dikt og tekster
1925—1993(1996), Rolf Jacobsens Samlede dikt(1999) samt Stier med lavmælt
lys. Om Rolf Jacobsens diktning(2007).

Henning Howlid Wærp (f. 1959), professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet
i Tromsø. Har gitt ut en bok om Sigbjørn Hølmebakks forfatterskap ( Innenfor og utenfor,
1990) og en bok om norsk naturlyrikk ( Diktet natur,1997). Redigerte i 2002
Prosadiktet i Norge. En antologi,i 2005 De upåaktede liv. Om Cora Sandels forfatterskap
og har vært medredaktør for tre artikkelsamlinger om Knut Hamsuns forfatterskap.
Erling Aadland (f. 1952), professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i
Bergen. Skrev doktoravhandling om Rolf Jacobsen: Forundring. Trofasthet. Poetisk
tenkning i Rolf Jacobsens lyrikk(1996), og har også skrevet mye annet om lyrikk og
lyrikkteori, bl.a. bøker om Bob Dylan og Leonard Cohen. I tillegg har han utgitt bøkene
Fortelleren og Skriveren(2000), Farvel til litteraturvitenskapen(2006) og aforismesamlingen
Ditt uforglemmelige fravær(2006).

Asbjørn Aarnes (f. 1923), professor emeritus i europeisk litteraturhistorie ved
Universitetet i Oslo. Har skrevet en rekke bøker om norsk og fransk litteratur, bl.a.
Stadier i fransk idéliv (1998), Poesien hos Olav Nygard. Et dikter-album(2004) og
Dryadens hind. Om et dikt av Emil Boyson (2004), samt oversatt flere franske og tyske
forfattere. Tidligere redaktør av Thorleif Dahls Kulturbibliotek og tidligere preses i Det
Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Hans seneste utgivelse er Råka av røyndom
(2006).

Kolbein Falkeid:

I mitt tilfelle må det nok heller bli snakk om møter og mangfoldige samvær enn et tilfeldig
møte med Rolf Jacobsen. De siste 25 år av hans liv var vi ikke bare kolleger, men
også nære venner som både brevvekslet jevnt og trutt og også bodde under samme tak
hos en felles bekjent med skrivehytte. Ved siden av flere andre – bl.a. Hans Børli og
Harald Sverdrup – var Rolf Jacobsen min store læremester – ja, så til de grader at
enkelte kritikere understreker mitt slektskap med ham. I sin bok Dikt i Norge.
Lyrikkhistorie 200–2000går Ivar Havnevik så langt i den retning som å mene at jeg «på
et vis har overtatt Rolf Jacobsens posisjon». Den tanken tar jeg med en god klype salt,
ihvertfall våger jeg meg ikke på noen sammenligning med mitt store og uoppnåelige
dikterforbilde. Men ærefullt er det!

Rolf Jacobsen var også et sjeldent menneske – klok og ydmyk. Jeg har så usigelig
mye å takke ham for.

Bodil Cappelen:

En gang i begynnelsen av 60-årene kom dette diktet ut av eteren en vintermorgen:
«O alt hva du kan i januar / når alle dagene bare rekker deg til knes / og du går døgnet
rundt og støter panden mot stjernene».

Jeg skrev begeistret til dikteren og takket. Han svarte på brevet, og på et møte i
Forfatterforeningen en tid etter ble han kjent med Finn. Vi inviterte ham til å komme og
bo hos oss en uke i Kalvøsund den sommeren. Det var begynnelsen på vennskapet
mellom Rolf og Petra, Finn Strømsted og meg.

Vi fire hadde mye moro sammen, og jeg elsket å høre «latteren fra urdypet», som jeg
kalte latteren til Rolf. Det var som den rullet mellom fjell.

De leide hytte i Kalvøsund noen somre. Rolf satt der og skrev, og om kveldene
møttes vi. Dro ut i sjekta, eller satt i den røde stua, eller på brygga, drakk vin og så på
havet. I 1968 dro vi på en minneverdig 3-ukers tur til Italia.

Da det ryktes at jeg hadde reist fra Kalvøsund og flyttet inn hos en 67-årig ungkar
innerst i en vestlandsfjord, lurte de på hvordan det ville gå. De kom på besøk for å se
hvordan jeg hadde det. De fant ut at jeg hadde det godt.

Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge ble gode venner og hadde mange synspunkter
felles. «Jeg kan egentlig bare lese dikt på nynorsk eller svensk,» sa Rolf. «Bokmålet er
for stivt.» Det hadde Olav ikke noe imot å høre …

Ingrid Morken:

Det var en marsdag ute på balkongen i Skappels gate 2, med skarp luft og gyldenrosa
solnedgang over Helgøya. Vi hadde satt oss ut for å avslutte intervjuet som skulle sendes
på NRK Radio i programposten «Hedersgjesten». Året var 1977, og dikteren skulle
hedres på 70-årsdagen. Jeg hadde bedt ham om å lese «Vi som bor ved jernbanen»,
tenkte det var fint å få det med hans egen stemme, akkurat der og da.

          Han leste konsentrert og flott, og var midt i det siste verset:

                         … Til tiden er inne
                          for nattoget, hvis det holder ruten.
                          Jeg hører det alt, …

Det var da han så forundret opp fra boken, rynket brynene, det var nesten ikke til å tro,
men ikke til å ta feil av, og han leste videre mens Trondheims-toget kom som sendt fra
høyere makter:

                         … først som et stille piano-pianissimo, tam-tarratam.
                         Derefter sterkere, som et drønn. Her har vi det
                         nattsvart og med tause vinduer, vogn efter vogn,
                         åtte boggier i natt og snefaner mellom koblingene
                         friske fra Fokkstumyrene og Hjerkinnhø.

Andreas Skartveit:

Eg var forleggjar for Rolf Jacobsen. Han var ein etablert lyrikar, av dei aller største,
men salet var aldri stort. Litteraturhistoria er full av slike døme: Pär Lagerkvist, Paal
Brekke. Så small det. I boka Nattåpentfortel han om då kona hans døydde etter eit
langt samliv. Ikkje sidan Nordahl Griegs Frihetenhar ei diktsamling sett slike opplagstal,
ho passerte 15 000. Det var eit under i bokheimen. Med si stramme form og sitt
knappe og presise språk tok Rolf Jacobsen tappen or den tønna mange av oss ber med
oss. I den tønna har vi sorgene våre. Men vi har ikkje det språket som kan gje ord til det
vi ber på og såleis løyse sorga ut. Tyskarane kallar det Sprachnot, språknaud.

Grannen vår miste kona si etter at dei hadde vore saman i nesten 60 år. Han slokna
og vart grå og stum. Ein kveld gjekk eg så bort til han og gav han Nattåpent.Eit par
kveldar seinare ringde det på. Han sto i døra. «Takk skal du ha! Det var slik det var!»
Det var alt. Så snudde han på hælen og gjekk. Rolf Jacobsen hadde gitt han dei orda
han sjølv ikkje hadde. Språknauda var borte.

      Eg trur det er den beste bokmeldinga eg nokon gong har høyrt.

      Kanskje også den mest fåordige hyllinga eg har høyrt til poesien.

      Og til Rolf Jacobsen.