Velkommen til Rolf Jacobsens Verden

Rolf Jacobsens verden er mangslungent rommelig og rik. Han har noe å si oss alle, noe å nikke gjenkjennende til - og mangt å grunne på.

Hans verden var hjemmet, syrinkvasten ved vinduet, hans opplevelse av et lyst hode over en symaskin . Hans verden var den lille bonden, vinterens flammehimmel, sommernattens solmirakel. Innerst inne var han en elsker av fjell og hav, og det uforanderlige, av noe å holde fast i.

I 1933 debuterte Rolf Jacobsen med diktsamlingen Jord og jern. Med denne stod han fram som modernismens fremste poet i norsk litteratur. Med sine 12 diktsamlinger gjennom et halvt sekel ruver han som en av våre mest kresne, men samtidig mest folkekjære diktere.

Han var jernbanesvillenes sanger, bydikteren og hverdagens poet. Han var den første av våre poeter som gjorde samspillet og motsetningen mellom teknikk og natur til et hovedtema i sin diktning.

Hans dilemma var lenge om han skulle velge å bli maler, - eller lyriker. Fra tiden som aktiv medarbeider i teaterarbeid i studietiden, satte han varige merker etter seg som nytenkende kulissemaler, alltid kreativ i miljøet. Hans verden ble en veldig palett overstrødd med ange av spektakulære fargetoner. Han ble vår store lyriker - en lyriker som kom til å male med ord. "Farvehandelen er mer efter mitt hjerte. Den utleverer jordens hemmelige medisiner / gul oker, terpentin og blå leire / duftende av forråtnelse og fødsel - et apotek for sundheten i verden."

I Rolf Jacobsens verden kommer det levende til uttrykk at det går en tråd, tynn, gjennom alle tider / som prøver å binde tingene sammen, - fange en drøm - -

Han husket en gang å ha sovnet i en åker, liten, fem - seks år og dum engang, og våknet av en  frosk som satt på foten min --  en Gulliver i Lilleputters land . . .

Da jeg møtte Rolf Jacobsen første gangen, var han bokhandlermedhjelper i Gravdahls Bokhandel, Hamar. Underlig i ettertid å tenke på at mine første bok-kjøp i byen var det han som fakturerte!

"Min verden," sa han til meg den gangen, "venter på sin nye tid. Lenge nå har jeg ikke orket mer enn å overleve. Tenker så mangt."

Hans verden speilet også vår geografiske sfære. "Hundvåko, Hangur, Skriulaupen/ Underlige navn vi har i dette landet vårt / liksom hogd ut av berget, rett og slett / eller skåret ut av gamle trestubber."

Mye av hans verden var nært knyttet til tegninger, bilder og kart. Talløse reiser på talløse kart - verden over - pirret alltid hans nysgjerrighet. Så blåste han liv i noe, gav det sjel, og gjorde det til forunderlige reisemål .

Hans verden var alltid i bevegelse - aldri et statisk favntak. Han var alltid på reise, - langt ut :

Hvis du kommer langt nok ut / får du se solen bare som en gnist / i et sluknende bål / hvis du kommer langt nok ut…

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut / er du bare ved begynnelsen

-  til deg selv.

Kåre Wendelboe Linde