JANUAR 2004.

Månedens dikt er valgt av Dagfinn Grønnoset.
Han sier: Dette er et vakkert dikt.. Det er preget av Rolf Jacobsens enkelhet.
Rolf Jacobsen får sagt det store ved det enkle.

GUDS HJERTE

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

 Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.

 Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.

Februar 2004

Månedens dikt er valgt av Magne Skjæraasen. Han sier:
Jeg har bladd Rolf Jacobsens samlede «Alle mine dikt» enda en gang - og enda en gang har jeg sett det: her kan ingen finne det «beste». Så mange er akkurat det i sin genre og sin sammenheng.

Jeg velger meg «Rom 301», et av de beste kjærlighetsdikt i norsk lyrikk. Han skrev det da hans høyt elskede Petra døde. Det er tatt fra hans sorgsuite i samlingen «Nattåpent» der dikt som, «Plutselig. I desember», «Piggtrådvinter», «Huset og hendene», «Kjente jeg deg?» og andre hører hjemme.

Rom 301 var sykerommet der sykepleierne stelte henne for siste gang. Det var der Rolf Jacobsen tok den siste avskjed med henne som hadde vært hans nærmeste i 43 år. Det var der han «tok den unge hånden din i min en stund. Den svarte ikke. Aldri mer.»

Jeg grein og skrev og grein og skrev, sa Jacobsen i en radiosamtale med Hans Børli om sorgsuiten. Det han skrev illustrerer en gammel visshet om at like høyt som kjærligheten rager, like dyp er den smerte som speiles i sorgen.

ROM 301

- Ja, nå kan De få komme inn.
De har kledd deg i hvitt.
Jeg tok den unge hånden din i min en stund.
Den svarte ikke. Aldri mer.
Den som strøk meg så ofte over håret,
nå siden sommeren. Helt fra pannen
ned i nakken. Som om du søkte
efter noe eller visste noe.
Visste du?

 (Hånden din, lille hånden din)
Den andre har de lagt på brystet ditt
bøyet om en rose. Rose mot hvitt. En brud
men ikke min.
Så er tiden ute. Noen venter.
(Ansiktet, pannen, hendene)
Jeg går mot døren,
nordlyset, stjernevrimmelen,
ta imot.

 Hånden på dørhåndtaket.
Det lille kneppet tilslutt.
Skrittene i korridoren. Klipp - klapp
klipp - klapp. Slik
ender et liv.

Mars 2004

 Månedens dikt er valgt av kulturmedarbeider i Aftenposten: Svein Johs Ottesen.

 «Vi er jo ikke av dem, der rejser uten at gå i katedraler.» Det skrev en av den danske litteraturhistoriker og kulturredaktør Jens Kruuses døtre på et postkort hjem fra ferie. Jeg er heller ikke av dem, jeg har oppsøkt  katedraler, store og små, de mektige og de aller usleste, mangfoldige steder omkring i verden.

Men aldri har jeg noen gang maktet å sette slike ord på opplevelsen som det Rolf Jacobsen gjør i sitt dikt «I de store katedraler» fra samlingen «Tenk på noe annet.» Jeg tenker  ikke nødvendigvis de samme tanker som Jacobsen i mine møter med håndfast uttrykk for Guds-tro og Guds-hengivenhet i store og små gudshus i denne verden. Men ordene vekker til ettertanke, ikke minst i den fastetid vi er inne i, frem mot påskens kosmiske drama.

I DE STORE KATEDRALER.
(St. Benoit sur Loire)

Ennå høres dumpe slag av klokkers malmer.
Tonestrømmer fra de glemte salmer.
Folkeskarer ut og inn der svunne tider taler
i de meget store, meget gamle katedraler.

Ennå sees solskjær om en kvinne
med et nyfødt barn på armen dypt derinne.
Nesten lysredd. Bak et hav av kjerter
må hun lytte til de redde hjerter
som et håpets lys for verdens kvaler,
i de meget store, meget gamle katedraler.

Josef står der. Markus., Lukas, Peter
viser veien dit ditt øye leter
- til ditt eget ansikt, menneskenes, dødens,
alle smerters sannhet, løgnens, nødens,
alle gåters gåte, - verden selv som taler
ordløst i de gamle katedraler.

Kirkenes tusen spir hvor enn du vanker
er en tornekrans om menneskenes tanker.
Ennå blod fra pannen. Hanen galer.
- Peter - Peter? Spør de gamle katedraler.

April  2004   
Månedens dikt er valgt av : Ingar Sletten Kolloen.

Rolf Jacobsen har betydd meget for meg. I begynnelsen av 1960-årene, da jeg i puberteten fikk en slik sterk skriftlig uttrykkstrang, fant jeg fram til hans diktning. Inngangen til Jacobsens verden, som så mange andre litterære universer, skjedde via Nord-Fron Folkebiblioteks avdeling i Kvam, hvor jeg vokste opp. Nå er denne filialen som betjente bortimot et par tusen mennesker nedlagt. Hva tenker de på alle små og store politikere, som struper bibliotekene slik!
Med Rolf Jacobsens poesi foran meg, oppdaget jeg at det gikk an å skrive dikt om nesten alt annet enn kjærlighet. Jeg må ha vært en 14-15 år da jeg leste «Landskap med gravemaskiner.» Det gjorde sterkt inntrykk på meg - av to grunner:
For det første ga diktet en både gjenkjennende og virkelighetsutvidende virkning. Fordi det konkrete innholdet gjorde det lett å lukke øynene å se for seg det Jacobsen beskrev. Hvem har ikke sett en gravemaskin drive på? Siden har jeg aldri kunne betrakte gravemaskiner på en ikke-emosjonell måte. Men bakenfor ordene og bildene. Et slags varsel om Hemageddon, maskinenes endelige seier over menneskene, uten at jeg var i stand til å finne helt ut av det - selvsagt.
Jeg lærte diktet utenat og framførte deler av det i nøye utpønskede sammenhenger. Det hjalp! Og for noen år siden leste jeg Ove Røsbaks og Hanne Lillebos eminente biografier om Rolf Jacobsen. På hver sin måte inspirerte de to forfatterne min egen biografiskriving.

LANDSKAP MED GRAVEMASKINER.
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger

kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.

 Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

September 2004
Månedens dikt er valgt av Jacob Margido Esp
Han deltok i et program med Rolf Jacobsens lyrikk i Stiklestad kyrkje
under Stiklestadspelet 2004.
 

SOL I SORG
Hvorfor er midnattsolen så blek?
Den er en sol i sorg.
Den står lavt på den andre siden av jorden en stund
Lik en gammel mor efter en tung dag.
For hva har den fått se
Overalt på jorden,
i menneskenes øyne og i deres henders verk.
At det er ikke nok.
Selv all verdens sol er ikke nok.
Ikke purpurmorgnene og dagenes mette ro.
Ikke kornet som den løfter opp til dem og den
stimlende fisk under land,
Ikke storm, ikke sne, regndråpenes milde lyd over
takene
ikke nok, ikke nok.
Selv all verdens sol er ikke nok.
Den er trett, den er en sol i sorg,
Og den trekker det grå sjalet omkring sig
Så vi ikke skal se øynene.

 

Oktober 2004

Månedens dikt er valgt av Helle Ottesen, skuespiller ved Trøndelag teater.
Hun kjenner godt Rolf Jacobsens lyrikk, og har bl. a. turnert med forestillingen
«Til jorden med vennlig hilsen.» Her ble Rolf Jacobsens lyrikk tonefulgt av Bachs musikk.
Om diktet «Guds hjerte «, sier hun: Diktet setter ord på at Gud er til - viser oss
Hans eksistens.

GUDS HJERTE
Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

 
Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.
 

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.

November 2004.

Diktet i november er valgt av Ragnhild Sølvberg, skuespiller ved Trøndelag teater.
Hun har gjestet Nordens Hus i Rekjarvik med en egenprodusert forestilling basert på lyrikk av Stein Mehren: «I et rom, i en tid.»
Hun sier at diktet, ”Hvis du vil,” på en enkel måte understreker viktigheten av at vi viser hverandre godhet og varme.

HVIS DU VIL

Har du varme
nok?
Du har.
Søvnen, tankene
er gitt deg gratis.
Men varmen i deg
må du gi
og gi igjen.

Også du kan si et ord om glede.
Du har en hånd
varm,
hvis du vil.

Desember 2004

Månedens dikt er valgt av Ann Kristin Andersson.
Hun arbeider som freelance sanger/skuespiller og turnerer mye for Rikskonsertene
Om diktet:
«Pusteøvelse er et av de første dikt jeg ble kjent med av Rolf Jacobsen. For meg, et åpent dikt som kan tolkes dit du selv vil. Mange utøvende kunstnere tar sats uten sikkerhetsnett og finner nye sider i seg selv. En kunstner må lete etter nye uttrykk og kjenne etter - Det er like naturlig som å puste. - Det kan oppleves som en Pusteøvelse. Jeg tror mange kunstnere har vært der, og må dit ( samme hvilken tolkning du velger) . Det er ikke farlig å bli bedre kjent med seg selv - selv ikke den ensomme biten er farlig. Siste vers betyr for meg: Her er mer å hente i deg selv, hvis du er villig til å se etter. Du kan nå dit du vil - hvis du vil - Det er opp til deg»

 PUSTEØVELSE

Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
år du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

 - til deg selv.