Rolf Jacobsens venner har ønsket å presentere "Månedens dikt". Først ute (juli 2003) var Hanne Lystad. Hun valgte "Rulle rundt - (og rundt)", og utfordret Einar Busterud i august. Senere har utfordringene gått videre til stadig nye mennesker som setter pris på Rolf Jacobsens lyrikk.
JULI 2003
Månedens dikt er valgt av Hanne Lystad:
«Gjengitt med tillatelse av forfatteren…»
Det var
forsommeren 1988. Hamar Dagblad hadde invitert en håndfull gjesteskribenter som
med jevne mellomrom skulle levere artikler og innspill.
Undertegnede var en disse. Avisens ønske var å bidra til «en levende debatt» om
byutvikling generelt og Hamars utvikling spesielt.
Maxis bilbaserte varehus var få år i forveien etablert på Stormyra, Nordre og Søndre tangents fire filer gjennom Grønnegate lå på planstadiet. De som drev sin virksomhet i sentrum var bekymret. Ønskene om å «utvikle» Åkersvika var mange til tross for naturreservat og internasjonalt fredet våtmarksområde.
Tittelen på min første helsides artikkel var klar: «En levende debatt er en miljødebatt» Selve teksten var ferdig og, forsåvidt, men noe vesentlig manglet, nemlig finalen. På jakt etter «dette vesentlige» sirklet jeg rundt det okergule huset i Skappels gate 2. (Det som lå midt i veien for Søndre tangent.) Skrev opp telefonnummeret, forhørte meg hos en journalist som hadde intervjuet poeten nylig. Endelig tok jeg mot til meg. Døra stod på gløtt da jeg kom, det gjorde den alltid siden inntil han døde i 1994.
Og artikkelen fikk sin finale: «Rulle rundt» (Pusteøvelser 1975 ), gjengitt med tillatelse av forfatteren.
Jeg er glad over å bli spurt om å finne et Jacobsen-dikt som betyr noe spesielt for meg. Det måtte bli «Rulle rundt» fordi dette diktet ble en døråpner til Skappels gate 2 og vennskapet med Rolf. Og diktet og artikkelen som jeg skrev den sommeren 1988, har fått ny aktualitet sommeren 2003. Det planlegges i høyden og bredden på Stormyra, de som driver sin handelsnæring i sentrum bekymrer seg. Politikerne har avsatt areal til firefils Strandgate, Åkersvika naturreservat og våtmarksområde skvises fra Espern til Midtstranda av veier, rundkjøringer og terminalområder.
Og v»Vi som bor ved jernbanen» kan miste sine historiske røtter om jernbanen flyttes ut i Mjøsa slik det er foreslått, men det er et annet dikt…
RULLE RUNDT - (OG RUNDT)
I
den tekniske byen
hvor alle ruller rundt på hjul
så de kan bli glade fort
og få penger så de kan kjøpe alt
der kjenner ingen hverandre mer
for de har ikke tid
for de skal rulle rundt på hjul
og kjøpe morsomme ting
så de kan bli glade fort
så alle barn kan passe seg selv
og alle gamle må legge seg og dø
for ingen har tid og ingen vet levende råd
for det gjelder å glemme og det gjelder
å bli glade fort
mens lysene blinker rødt og blinker
grønt
ruller alle rundt på hjul
ruller rundt
og rundt og rundt
osv. osv……
AUGUST
2003
Månedens
dikt er valgt av ordfører i Hamar, Einar Busterud.
Jeg
føler meg iført litterære «knebukser» når jeg skal etterfølge Hanne Lystad og
plukke ut denne månedens dikt. Men det får stå til… Jeg har alltid vært glad i
lyrikk. Likevel oppdaget jeg Rolf Jacobsen som dikter først som voksen. Det vil
si: Jeg oppdaget STORHETEN ved Rolf Jacobsen først når jeg nærmet meg
tredvetallet. Men etter det hat opplevelsen av å høre eller lese dikt av
Jacobsen bare vokst.
Jeg har
valgt meg «Den lille bonden» som månedens dikt, og det er det en bestemt grunn
til. Det hadde seg slik at jeg skulle på et møte i Bergen og i stedet for å ta
fly kjørte jeg bil, rett og slett for å gjenoppfriske Hardanger. Da jeg kom hjem
var jeg faktisk litt nedstemt. For enten det var i Valdres eller i fjordarmene
på den andre siden av langfjella, så var landskapet i ferd med å gro igjen.
Århundrer gamle bruk og småplasser måtte vike plass for kratt og skog.
«Den
lille bonden « er et poetisk og egentlig veldig politisk dikt. Det er en hyllest
og en solidaritetserklæring til samfunnets slitere, og ikke minst en påminnelse
til oss selv: Hvor styrer vi i denne verden, egentlig.
DEN LILLE BONDEN.
Det er den lille bonden
som er taperen i verden.
Det er den lille bonden
som har falt i alle krigene,
den lille bonden, hvor han bor i verden
som de tok jorden fra og brente gården til
på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra
og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø
for tanker han ikke kjente, eller brød seg om
eller ikke ville vite.
Det er den lille bonden som skal flytte ut fra dalen sin
til samlebåndene og fabrikkhallene.
Det var den lille bonden de tok kuene fra
og åkeren til den nye motorveien.
Det er han som ligger våken om nettene
for å betale lånene sine til bankene
så de kan bygge de svære husene som ligner slott.
Det er han de har jaget inn til byene
og fylt de digre blokkene med (Han tilpasser seg nok).
Det er den lille
bonden som har mjølket kuene
plukket stein fra alle åkrene
hvor vi makelig nå kan så og høste.
Det er den lille bonden som visste hvordan bygget såddes
og hvordan kalvene ble til.
Han vet om skyene og vinde, og vinteren
- om den blir streng. Humringen av hester
kjente han godt. Nå kjenner han traktoren
og rentene på lånet, når det skal betales.
Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden på nytt skal føde.
Han som har tapt. Til nå.
Men som vi kanskje må spørre snart
om veien. Dit vi kom fra.
Der det gror.
SEPTEMBER 2003
Månedens
dikt er valgt av Ove Røsbak
Han har bl.a. skrevet: «Rolf Jacobsen. En dikter og hans skygge.»
Jeg velger diktet: «TIL JORDEN».
Det er et aktuelt og vakkert dikt.
Jeg leste det første gang 16 - 17 år gammel.
Diktet ble en spesiell ungdomsopplevelse for meg, og førte til interesse for
lyrikeren Rolf Jacobsen.
Senere hørte jeg diktet lest av ham selv i Hedmarksmusèets aula.
Både den gang og senere opplevde jeg at diktene fikk en større kraft når de ble
lest av ham selv…..
TIL JORDEN (med vennlig hilsen)
Hør her, Jorden, vi har noe å si til deg
- ikke fordi vi misliker oss her, det er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.
Derfor spør vi deg nå: Hva gjør du med fjellsidene
og med havet?
Hvordan greier du alltid å være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tomme avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med en sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer
er klare som krystaller.
Derfor er det vi kommer til deg og spør
hvordan du får det til.
For nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og nød,
fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene - likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes
- fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene.
Luften som forpestes, havet og skogene som dør,
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene,
du ser det selv og vi kan ikke stanse det
uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod.
Du som leder isfjellene ut i mildere hav
og lar sommer veksle lydløst med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen
- lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen og knuse alle.
Vi tror nok du vil savne oss. Det vil bli stille her.
Underlig tyst når markene gror til
og alle hav er øde.
- Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass:
- nå, hvordan ble det så med vår kuvøse,
vårt prøverørsbarn?
Gikk det galt med eksperimentet?
OKTOBER 2003
Månedens
dikt er valgt av Frank Eriksen.
Jeg vokste opp med nærhet til bussene i Åsnes. To av Rolfs svogere (Petras
brødre) kjørte busslinjene der.
Da jeg
kom til Hamar, sto bussene her, parkert på Ø.Torg. Jeg visste at Rolf hadde
arbeidet i Gravdahl. Han hadde sett dem fra vinduet i Gravdahl. Han hadde
steget av dem og steget på dem mens han bodde i Hamars omegn. Da jeg hørte han
lese dette diktet i radioen, gikk det rett inn. Det var ikke galt å være så
intenst til stede i to verdener
samtidig. Stemmen han har i dette diktet, har betydd en del for meg.
BUSSENE LENGTER HJEM.
Bussene lengter hjem.
Her står de på rad ved holdeplassene og lengter hjem
til Lualalambo, N´Kangsamba og til Calabar
og til flamingoens skrik i skumringen.
For
når det regner på gatene
regner det også ved Lualalambo, N´Kangsamba og Calabar.
ikke på paraplyene men på den
langbente stork og på flodhesthunnene
under peppertrær.
Når
de kommer vraltende gjennom gatenes strøm.
Nedsprøytet av gjørme
liker de seg godt. Men det må være
et lunkent regn, svalt og slubrende
med vannbilder flømmende over rutene
av Lualalambo, N´Kangsamba og av Calabar
og flodhesthunner sovende under peppertrær.
NOVEMBER 2003
Månedens dikt er valgt av Anne- Lise Knoff.
Rolf
Jacobsen sa at han som ung omgikkes langt flere bildende kunstnere enn diktere.
Hadde han malt sine dikt, ville han ha blitt en stor maler - istedenfor ble han
en stor dikter med et enestående billedsyn.
Det er ingen lett oppgave å skulle velge et eneste dikt, fordi det er så mange jeg gjerne ville ønske å velge: Regn, med "øglene bet mot regn» - Avstand, med «stjernenes hvite løv» - Brev til lyset - Tømmer -.
Men jeg velger det første dikt som faller meg inn når jeg tenker på Rolf Jacobsen og hans diktning. Det er enkelt. Dypsindig uforklarlig og vakkert. Det er fylt av lys - noe en kan trenge i en mørk måned som november. Så jeg velger:
GUDS HJERTE
Guds
hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.
Hans
øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.
Hans
stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.
DESEMBER
2003
Månedens
dikt er valgt av Vidar Sandbeck.
Han var en god venn av Rolf Jacobsen. I boken med Jacobsens samlede dikt, har
forfatteren skrevet:
«Til min gode venn ,Vidar, med takk for samvær og inspirasjon.»
Vidar Sandbeck liker spesielt godt dikt med enderim. I tillegg setter han pris
på innholdet i diktet han har valgt.
LANDET PÅ RUTEN
Border av mørk mahogny
og border av umalt tre.
Nå ligger vårt land bedekket
av lampenes tunge sne.
Fra Ryvingen til Varanger
og ut til de blanke skjær
stampes det frem av mørket
et levende stjernevær.
Morild i tunge bakker
flimrer om fjell bal fjell,
men rutene står som kloder
- ensomme for seg selv.
Hvor bakom de små gardiner
menneskene går omkring
og ser hvordan lampen stirrer
ned på de samme ting.
Dagene drar forbi dem,
vinter og atter vår,
og natten ligger og venter
i kroken hvor sengen står.
De bretter ut sine duker
og folder dem sammen på ny
i hverdagens sol som skinner
evindelig, uten sky.
Og store tungsindige lyder
kommer og banker på
fra vinden som går i skogen
og fossene lysegrå.
Fra bilenes tut og gaten
som durer oss ganske nær
og bølgen som faller knusende
over de flate skjær.
Men lampen står ganske stille
med dirrende glødetråd
og senker sin hvite finger
og peker hvor vi skal gå.
Den brer sine blanke vinger
utover mange mil
og ser på oss med sitt evige
blinde og dumme smil.