JANUAR 2005.

Månedens dikt er valgt av Tone Hulbækmo.

"Jeg var så heldig å få oppleve og opptre sammen med Rolf Jacobsen som 18-årig folkehøyskoleelev på jazz-og lyrikkkveld der han leste dikt og jeg sang. Det var stort! Siden har han fulgt meg med jevne mellomrom gjennom livet, da særlig i koblingen musikk-tekst.
Her vil jeg velge NÅR VI SOVER, et dikt jeg har et helt spesielt forhold til fordi jeg ofte bruker det på konsertene mine.
Da som sangtekst sammen med en vakker melodi av Hans Fredrik Jacobsen.
Dette er et dikt som har en veldig styrke i sin enkelthet. Tenk å kunne si noe så tilsynelatende enkelt om noe så stort!
Samtidig er det en veldig magi og undring i de vakre bildene. Du føler du nærmer deg et slags mysterium, at diktet fanger noe som nesten er usigelig."

- NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
de åpner hendene og puster
i den stille rytmen himlen har gitt menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da.

Februar 2005

Månedens dikt er valgt av Geir Løvold

    I 1993 fikk Øyvind Thue i NRK-fjernsynet og jeg en idé om å lage en konsertforestilling der Rolf Jacobsen leste egne dikt og Bugge Wesseltoft og jeg spilte egenkomponert musikk for tuba og piano mellom diktene.
    Planen var at NRK skulle følge Rolf Jacobsen på Hurtigruten nordover fra Trondheim, og at vi skulle møtes i Melbu og holde konsert der under Sommer Melbu Festivalen ´94.
    Rolf Jacobsen ga meg frie tøyler til å velge dikt til programmet vårt. Som kjent døde han tidlig på nyåret i 1994, og planene og skissematerialet ble lagt bort.
    Noen år senere kom jeg i kontakt med skuespiller Bjørn Floberg, som viste interesse for og hadde stor innsikt i Rolf Jacobsens diktning.
    Sammen med han og pianist Svenn Erik Kristoffersen ble skissene tatt fram igjen og programmet vårt «...en dag skal komme som en rose» hadde premiere i 1998. Vi har spilt det mye rundt om i landet og har gjestespilt på Svenska Teatern i Helsingfors.
    Alle diktene er nå oversatt til engelsk av Roger Greenwald i Toronto. Vi gjør  for tiden  opptak for engelsk utgave av CD´en, og vi er klare for tur i den store verden!
    I et konsertprogram er  det gjerne et naturlig høydepunkt mot slutten. Vårt er slutten av «Til deg», egentlig en av de mest lavmælte setningene med minst tyngde  blant flere av de monumentale diktene. Likevel går det et søkk gjennom salen, publikum glemmer å puste. Det er som om tiden står stille noen ørsmå sekunder.

TIL DEG
Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banke på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke dennegang.

Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt frem (jeg ser det godt)
- er det kommet en rynke til?
- Det er det ikke. For meg
er du ung.
Det er sevje i deg, skog. Et tre 

og med fugler i. De synger ennå.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
- Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streifet av en hånd.

En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut og reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.

Mars 2005
Månedens dikt er valgt av Ingrid og Johan Bruun
Ingrid Bruun skriver:
For noen år siden kom jeg til Longyearbyen 11. mars, for første gang. Det var en sterk opplevelse. Et lite moderne menneskesamfunn med gater, veier, flyplass, sykehus, kirke, butikker. Alt omkranset av utrolig tempellignende fjell og et goldt snedekket landskap.
I barnehagen nede i byen, i Kullungenes Barnehage, hadde ungene pyntet med store, gule soler i alle vinduer. For solen hadde nok en gang klatret over fjellene, og skinte nå på alle små og store menneskebarn i Longyearbyen.
Gikk du forbi universitetsbygningen, UiS, flammet en ild fra det digre ildstedet midt i inngangshallen. Her hadde unge mennesker sin daglige gang. Snøscooterne stod oppmarsjert like ved bygningen. Jeg besøkte en ung kvinne, en geologistudent. Hun tok meg med på en kjøretur, geværet lå klart på scooteren. Like utenfor byen stoppet hun og ladet geværet. Vi kunne treffe på isbjørn!
Her var et samfunn lik mange andre samfunn på kloden. Men omgivelsene så spesielle. Formes menneskene av omgivelsene? De første menneskene som kom hit, hvordan opplevde de dette? Hva med menneskene som lever her i dag? Er det noen forskjell på menneskelivets gåter om en lever her eller der?
Tempelfjellene omkring, det fikk meg til å tenke tanker som om jeg var i en katedral. I slike byggverk får en stor respekt for mennesket - "ærefrykt for livet," sa Albert Schweitser.
Jeg var deltaker på et fotokurs, og skulle lese høyt et dikt på morgensamlingen. Det ble ”I de store katedraler” av Rolf Jacobsen.
”Josef står der, Markus, Lukas. Peter
viser veien dit ditt øye leter…”
Mennesker fra Bibelen, bøkenes bok, i vårt samfunn er den vel ennå en felles referanseramme? I deres liv ser vi vårt eget liv. Jacobsen skriver her også om ”i alle gåters gåte”. Les! Les!

I DE STORE KATEDRALER
(st. Benoit sur Loire)
Ennå høres dumpe slag av klokkers malmer.
Tonestrømmer fra de glemte salmer.
Folkeskarer ut og inn der svunne tider taler
i de meget store, meget gamle katedraler. 

Ennå sees solskjær om en kvinne
med et nyfødt barn på armen dypt der inne.
Nesten lysredd. Bak et hav av kjerter
må hun lytte til de redde hjerter
som et håpets lys for verdens kvaler,
i de meget store, meget gamle katedraler. 

Josef står der. Markus, Lukas, Peter
viser veien dit ditt øye leter
- til ditt eget ansikt, menneskenes, dødens,
alle smerters sannhet, løgnens, nødens,
alle gåters gåte, - verden selv som taler
ordløst i de gamle katedraler. 

Kirkenes tusen spir hvor enn du vanker
er en tornekrans om menneskenes tanker.
Ennå blod fra pannen. Hanen galer.
- Peter – Peter? spør de gamle katedraler.

April 2005

Månedens dikt er valgt av Sissel Carlstrøm

For et par år siden var jeg så heldig at jeg fikk anledning til å besøke Ingrid og Johan Brun i Geitvassdalen. Det var den siste sommeren de var sauegjetere på Hardangervidda. Dagene ble brukt til lange turer i området der Lågen starter sin lange ferd ned gjennom Numedal. På turene studerte vi flora og fauna. Vi fant flere tusen år gamle spor etter steinaldermennesker og fangstgraver fra tida før jegerne fikk gevær. Geologiske fenomener som rullesteinstrender og eskere så vi óg. Blant annet var vi ved Skjærhøi, der Peder W. Cappelen hadde fiskebu. Bøkene til Cappelen, en av Viddas poeter, var hyggelig lesing om kvelden. Klassikeren, Alene med vidda, satte meg i en lyrisk stemning på hjemvegen - en to dagers tur der bare heiloens fløyt var å høre. Bak meg la jeg Hårteigen - den grå vegviseren i det fjerne, Storeskrekken, Rauhellernutan, Store Grønenut og Ustetind. Strofer fra andre diktere bidro også til å sette stemningen. Og fordi turen gikk nordover, hva er da mer naturlig enn å tenke på Rolf Jacobsens dikt Nord.

NORD

Se oftere mot nord. Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel, sommer-
nattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Juni 2005
Månedens dikt er valgt av Hanne Lillebo

DE BESVÆRLIGE ORDENE
Ettersom jeg daglig opplever hvor fascinerende og til tider svært så frustrerende det kan være å skulle skape noe, falt det meg lett å velge ”Bare et dikt til – ” som månedens Rolf Jacobsen-dikt
    Jeg arbeider for tiden med en biografi om Sigbjørn Obstfelder, og tilbringer dagene i et solgult værelse der jeg sitter og skriver samtidig som jeg kan se ut av vinduet og rett inn i et blomstrende epletre. Noen kvelder kan jeg si meg godt fornøyd med dagens produksjon, andre kvelder er det så som så. Det Jacobsen skildrer i dette diktet er lett gjenkjennelig også for andre som arbeider med ord: ”Så rart med ord, / de kommer når jeg ikke vil det, / og når jeg vil det er de ikke her”, skriver han. Det er ikke alltid inspirasjonen er der når en trenger den, så det å være i en skapende prosess handler i en stor grad om utholdenhet. Og forhåpentligvis gir strevet resultater, slik som hos Jacobsen; et lite ”dikt i diktet”.
    Som forfatter av en biografi om Rolf Jacobsen (Ord må en omvei, 1998), er det selvsagt fristende å knytte noen biografiske kommentarer til ”Bare et dikt til – ”. Da Jacobsen gikk av etter flere år som nattredaktør i Hamar Stiftstidende, hadde han innarbeidet en døgnrytme som kom til å prege ham også som pensjonist. For det første fikk han ikke sove før langt på natt, kanskje ikke før ved fire-femtiden, for det andre ble han ofte sulten midt på natten og måtte ta med mat på sengen. Men han likte stemningen om natten, med mørket og togene som passerte rett på utsiden av husveggen i Skappels gt. 2. Han kunne bruke noen timer på å lese litt – eller han kunne skrive dikt om inspirasjonen var der. Notisboken hadde han alltid liggende ved siden av sengen, så når ordene og strofene dukket opp, hadde han penn og papir for hånden. Soveromsvinduet hans kunne fortone seg som et fyrtårn om nettene for dem som kom langs brygga; lyset ble slått på og av alt etter hvor dikteren var i prosessen. Jacobsen mente selv at sjelen, eller personligheten, var mer levende og mer ubeskyttet om natten. Dikteren hadde nakne nerver, brukte han også å si, han følte seg mer mottakelig for inntrykk nattestid.
    ”Bare et dikt til – ” er hentet fra samlingen Tenk på noe annet (1979). Sener kom Jacobsen til å skifte ut ”diktet i diktet” med et annet, men jeg holder en knapp på originalversjonen.
 

 BARE ET DIKT TIL –

Bare et dikt til
før jeg slukker nå:
Lete etter pennen, famle litt
i halvmørket, se, der var´n
og der er papiret. Men så
var det ordene. 

Tja, hvordan var det nå
dette jeg hadde tenkt ut
i rad og rekke, ord
på strakt geledd som skulle rope ut
alt jeg hadde tenkt.
Så kom da, kom da
alle mine ord.
Det er snart natt. 

Jeg ser en hånd på teppet der, ikke min.
Ligner på en liten fugl med hodet under vingen.
Sover alt. 

Så rart med ord
de kommer når jeg ikke vil det.
og når jeg vil det er de ikke her.
Men du
er her,
en hånd
som ligner en fugl. En natt
som ligner skyggene av et tre.
Men ordene er borte. Kanskje
kommer de med morgenlyset
som spurv på vinduet, hakker
og vil inn. Der kommer de jo,
først ett, så enda ett.
Og pennen, her var den.
og her var diktet:
_ _ _

”Det kom en dag til meg.
Morgenen kom med barnehender.
Middagen kom med et stort tent lys.
Aftenen ser på meg med spørrende øyner
og går langsomt bort.”

Juli 2005

Månedens dikt er valgt av Torild Wardenær.

Det er høysommer. Vi er mottagende, mer hengivne og mer i pakt med vår opprinnelse - den gode.
Alt er eterisk, samtidig jordnært... formidlet gjennom lyset, gjennom klorofyllet.
Og midt i sommerens jubel og letthet kan det åpne seg nye sfærer.
Vet vi hvor virkeligheten er? Vet vi det?

DEN OMVENDTE SOMMEREN

Det brenner også en annen sommer på jorden
Den omvendte, som vokser nedover i mørket
som speilbilder i de stille sjøene.

Den har hengende trær og hvitt gress,
alt vridd som av hemmelige vinder.

Vet jeg hvor virkeligheten er? Er jeg
rot eller er jeg krone. Er det ikke stjerner
også der, av svakt lysende sten?

August 2005

Månedens dikt er valgt av Cathrine Loraas Møystad.

Vi er noen jagende mennesker som strekker og forstrekker oss etter nye seire. Om de er materielle eller intellektuelle.
Både enkeltindividet og samfunnet er resultat av, på godt og vondt, den moderne verden hvor alt skal være mer og mer effektivt.
Vi tror vi overlever alt, og blir stående ganske overrumplet om elvene flommer over eller vi blir stående fast i djup snø.
Det skulle aldri være en overraskelse. Vi har mistet vår ydmykhet. Og det er her Pusteøvelse minner oss om hvor små vi er, hvor nødvendig det er at vi er små.
Og at alles utgangspunkt er oss selv- ..."er du bare ved begynnelsen - til deg selv", og det er ved oss selv endringen må begynne.
 

PUSTEØVELSE

Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer lengt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av  natt
hvis du kommer langt nok ut

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

- til deg selv.

September 2005

Månedens dikt er valgt av Erling Aadland.
"Diktet skildrer Rolf Jacobsens arbeidsform og dikteriske praksis.
Hans møte med inspirasjonen...."

BARE ET DIKT

Bare et dikt til
før jeg slutter nå:
Lete efter pennen, famle litt
i halvmørket, se der var´n
og der er papiret. Men så
var det ordene

Tja hvordan var det nå
dette jeg hadde tenkt ut
i rad og rekke, ord
på strakt geledd som skulle rope ut
alt jeg hadde tenkt.
Så kom da, kom da
alle mine ord.
Det er snart natt.

Jeg ser en hånd på teppet der, ikke min.
Ligner en fugl med hodet under vingen.
Sover alt.

Så rart med ord,
de kommer når jeg ikke vil det,
og når jeg vil det er de ikke her.
Men du
er her,
en hånd
som ligner en fugl. En natt
som ligner skyggene av et tre.
Men ordene er borte. Kanskje
kommer de med morgenlyset
som spurv på vinduet, hakker
og vil inn. Der kommer de jo,
først ett, så enda ett.
Og pennen, her var den:
og her er diktet:
- - -

Jevnt i åtti
"Sikre hender på rattet. Jevnt i åtti.
Liten trafikk i dag og ingen problemer.
Sitter og ser på hendene hans, mest den høyre
- inni i min engang som et varmt lite dyr.
Kanskje litt redd, men han tok lange steg
og alt var godt. Og ennå før det:
- fingrene. Alle fem. Nesten som tråder
tett rundt min store finger. Nå på rattet,
lærbehansket og jevnt i åtti.
Sikkerhetsselene sitter godt."

Oktober 2005

Månedens dikt er valgt av Ole Karlsen.

Hver sommer i midten av juli kjører vi bil fra Tromsø til sommerstedet i Løten. 150 mil, to – tre-dagers reise med en stans i byen midt i Norge, Mosjøen. For en litteraturviter er ikke dette bare en en reise i geografisk og topografisk forstand, det er også en reise gjennom skiftende litterære landskaper, med Cora Sandels småby i nord og Rolf Jacobsens Hamar som ytterpunkter. Og gjennom de skiftende landskaper plager jeg min familie med lange utlegninger om Hamsuns Hamarøy, Hauklands Vefsn, Uppdals tid på Grong, de store nyrealister fra Trøndelag; de samme beretninger, de samme anekdoter og sitater år etter år. Sør for Trondheim øker intensiteten. Når Støren passeres må Falkbergets diktning kommenteres, og et par sanger fra Børson-musikalen avsynges. Fra fjellet ned mot Tynset kjører jeg med Bjørnson ”frem gjennom strålefryd”, alle kan dét diktet utaboks nå, og så går det i Garborg, litt mer Uppdal når vegskiltet til Folldal dukker opp på riksveg 3. Så blir det far og sønn Bull, mest sønn faktisk, ned gjennom Østerdalen til vi kommer til Rena. Fra da av blir det viser av Vidar Sandbeck, Åstadalens store poet, helt til Elgstua, ja, ofte helt til Pink Auto på grensa til Løten. Ved Miklagard åpner Løten-bygda seg med svaiende kornåkrer til venstre, til høyre en av landets mest litterære bensinstasjoner – med de store skogene bak, langskogene som strekker seg helt til Vladivostok. Her er det nedsatt fartsgrense, og idet jeg svinger til venstre inn på Oslovegen, kaster jeg et blikk til høyre for å se om den lille, røde stua står der ennå, den som er avbildet på Kjell Nymoens illustrasjon til Rolf Jacobsens dikt ”Tanker ved Ånestad-krysset”. Og jeg prøver å etterligne Rolf Jacobsens diksjon og rytmiske stemmebruk og siterer:

                        Ved Ånestad-krysset der de .....

TANKER VED ÅNESTADKRYSSET

Skogguden Pan, han med fløytespillet i trærne,
Finner vi ham på Hedemarken? Tror ikke det.
 Prøv lenger øst.

Bortafor Ånestadkrysset, der langskogene tar til.
Gjennom Elverum og Trysil helt til Botniska viken
 kan du høre sangen i trekronene, lyden
 med eventyr i.

For ved Ånestadkrysset i Løten begynner Taigaen.
(Visste  du det?) Det euro-asiatiske barskog-beltet,
 jordklodens grønne skjerf rundt halsen.
 Som ikke ender før i Stillehavets bølger,
 ved Vladivostok.

Tenk over det, neste gang du ser elgskiltene,
 at nå er det treskygge, skogsfugl og maur halve
 jordkloden rundt. Pans rike. Vårsøget i trekronene.
 Lengselsfullt, ofte hissende. Det drar i deg.

Men her ved Mjøsa, i lyset fra innlandsfjorden
 har vi en annen trollmann. Fargenes Maestro.
 Han med paletten og tubene. Og nå ved påsketider, når
 dette skrives, står han klar til å klemme dem ut.
 For vår og sommer. For det store fargeskiftet
 over bygd og bakker.

Etter snehvitt bruker han grått og svart. Så lysegrønt.
 og slag i slag: Mørkegrønt og gult og gyllen silke.
 Ingensteder i landet ses det så mektig som her, rundt
 innlandshavet med det store lyset.

Så vi trives her. Selv uten Pan. Men det er ikke langt
til Ånestadkrysset heller. Fra farger til musikk.
Fra penselsstrøk til fløytespill i baret.
Men pass deg for elg.

November 2005.

Månedens dikt er valgt av Henning Wærp.

For fem år siden ble jeg bedt av Aschehoug forlag om å lage en antologi med norske prosadikt, en sjanger som ofte glemmes og ikke kommer med i diktantologier. Rolf Jacobsens dikt kjente jeg godt, og både jeg og forlaget trodde ikke han hadde skrevet noen prosadikt. Men se, i hans andre diktsamling, Vrimmel, fra 1935, er det faktisk to prosadikt. Et av dem har jeg  valgt ut her, ”Sus”, et dikt med en typisk Jacobsen-tematikk, motsetningen mellom natur og kultur, samt tematiseringen av glemsel, ”det var noe jeg skulde ha fortalt, men jeg kan ikke komme på det riktig”, heter det. En forbindelse til fortiden er ugjenkallelig brutt. Hva er så et prosadikt? En kort definisjon kan lyde slik: Prosadikt er et kort prosastykke som betraktes som et dikt, p.g.a. et fortettet språk eller på grunn av en annen likhet med lyrikk. Prosadiktet er altså ikke skrevet i verselinjer, men er satt opp med rett høyremarg, slik vi ser i diktet under. (Se for øvrig Prosadiktet i Norge. En antologi, Aschehoug 2002, der jeg har valgt ut prosadikt av hundre norske lyrikere, fra Sigbjørn Obstfelder til i dag.)

SUS
Vinden løper omkring i skogen og rugger på trærne og snakker med slepende stemme om at det var et eller annet den vilde ha fortalt til far min eller til bestefar min, som den ikke kunne komme på dengang fordi den sovnet bestandig før den fikk formet det. Og den løfter på stemmen sin og roper at den var helt inne i Asia efter det eller borte i Skaslien kanskje, men det var ikke der heller, og hvis den ikke tuller seg bort eller henger seg opp i en tørrkvist på veien, så kommer den tilbake, om ikke til meg så til sønnene mine og ljomer dem om ørene og buldrer på trommehinnene: Det var noe jeg skulde ha fortalt, men jeg kan ikke komme på det riktig. Og så blunder den av igjen og våkner ikke før tømmerstokkene ligger og vipper på elveryggen, og der snur den seg rundt og sovner med hodet nede i vannet, for det var et ord den skulle ha sagt.

Rotasjospressen lukker opp sin munn og cylindrenes tanngarder betenker seg ikke et øyeblikk på hva de ville ha sagt.
Dag etter dag slynger de sine ord ut over verden så det synger i folkemassen.
Ord, hugget i metall og meislet med svart og hvitt inn i menneskenes hjerter:
- Madrid. To hundre nye dødsdommer.
- Seks byer i provinsen Chahar bombardert inatt.
- Har amerikanske kvinner store føtter?
- Bruk S u z o n for huden.

Desember 2005.
 

Månedens dikt er valgt av Silje Solheim Karlsen.