Januar 2006
Månedens dikt er valgt av Lisbeth P. Wærp
På slutten av 1980-tallet tok jeg hovedfag i nordisk litteratur ved
Universitetet i Oslo. Der var jeg så heldig å få følge et lyrikkseminar
som Einar Eggen hadde om Rolf Jacobsens lyrikk. For meg var det en helt
fantastisk opplevelse, ikke fordi jeg ikke kjente Rolf Jacobsens
forfatterskap, men på grunn av foreleserens utrolige evne til å tolke
dikt, ikke bare kommentere eller forklare dem, men vise hvordan de
fungerte, ikke minst hvordan bildene i diktene produserte mening. Og er
det noe Rolf Jacobsens dikt er, så er det bilderike dikt, hvor blant
annet personifikasjonen er et karakteristisk grep. Mørketiden er ikke
over her i Tromsø, ikke før i slutten av denne måneden, så jeg har
valgt et litt dystert dikt som månedens dikt, nemlig "Mose, rust og
møll" (fra Vrimmel, 1935), hvor bitte små og vanligvis relativt ufarlige
ting som mose, rust og møll personifiseres og inngår som truende
aktører i et mørkt og uhyggelig poetisk univers.
MOSE, RUST OG MØLL.
Mosen kommer ut av
jorden.
Lydløst som nattens flaggermus
setter den seg på stenene og venter,
eller nede i gresset
med sine askegrå vinger.
Rusten går fra nagle
til nagle
og fra jernplate til jernplate i mørket
og undersøker nøiaktig
om tiden er inne.
Når stemplene er gått til ro;
når bæresøylene er langt inne i natten,
skal den gjøre sitt blodige, stille arbeide.
Stjernenes hvite møll
sitter i klaser på himmelens mørke glassruter
og stirrer
og stirrer på byenes lys.
Februar 2006
"Tanker ved avlytting av et
radioteleskop" (1965)
Begrunnelse: Dette diktet får jeg aldri helt taket på. Det er noe med
billedbruken i siste strofe som bidrar til det. Diktet appellerer fordi
det trekker opp et så stort spenn i tid og rom. Det antyder en mulig
forbindelse i den menneskelige tilværelsen mellom det hverdagslige og
trivielle og en større sammenheng som virker så mye viktigere fordi den
virker bevissthetsutvidende. Diktet gir et inntrykk av at vi er så
utrolig nær en tilgang til denne større sammenhengen, men nettopp denne
nærheten gir samtidig følelsen av at forbindelsen er uoppnåelig. Noe av
diktets styrke er at det åpner for to måter å forholde seg til dette på.
Man kan fokusere på det positive og optimistiske ved denne nærheten.
Eller man kan også betone avstanden og det dypt tragiske. Når jeg leser
diktet, gjør begge muligheter seg gjeldende samtidig. Dessuten gir det
meg en følelse av å være liten og stor på én og samme gang. Diktet
etablerer med andre ord et spenn også i vårt følelsesregister. Ikke alle
dikt gjør det.
TANKER VED AVLYTTING AV
ET RADIOTELESKOP
Da radioen sender
lydopptak av stjernestøyen
fra universet CO-35m i Centauren, verdens ytterste
kom visergutten inn med varene fra kjøpmannen.
- Det er noe galt med apparatet Deres, hører jeg.
Noe galt med apparatet. Jo vi kan høre
verden brenne der ute, men det er flammer av kulde
fra dommedager lenger ute enn døden
som falmet til støv før lyset fødtes.
Og eldre enn Sagenetrikken, ufattbare tiders
vandringer er endt i denne lenestol på en torsdag
like før pinse med lokaltoget syv minutter forsinket,
køer i butikkene og en skurring i apparatet
der stjernen vedblir å tale med støtvise ord og hutrende
bruddstykkevis fra de dødes rike til de levendes
men kablene er sprengt og vi forstår ikke
tid eller sted for noe er hendt med oss
og vi famler i blinde. Dette
er kyster vi aldri har sett, kanskje tidsaldre
bak mørkets teppe, dimensjoner
like ved vårt ansikt som kan forandre alt.
kanskje ekko av oss selv, konkyliesuset av våre kriger
eller bølgeslagene fra et hav under menneskenes hjerte.
- Hva skal vi tro.
Seil spennes ut i natten - våre drømmer,
ukjente skip går forbi
på hav ingen kan se.
Månedens dikt er valgt av Sissel Furuseth
Mange av Rolf Jacobsens sene
dikt er preget av et stort eksistensielt alvor, men av og til vender den moderne
fremmedfølelsen over i det absurde og utløser en plutselig frigjørende latter.
Diktet ”Vi møtes” fra Tenk på noe annet (1979) beskriver en velkjent
scene for alle som har vært innom kjøpesentre, flyplasser og
undergrunnsstasjoner. Det poetisk underliggjørende grepet som ligger i å forsyne
rulletrappen med stemme, er paradoksalt nok med på å skape et element av
fortrolighet i et motiv som ellers er preget av kulde og distanse. I det leseren
merker at mellomgolvet begynner å rykke, er det bare å gi seg over til Jacobsens
dikt.
VI MØTES
Møtes i den lange rulletrappen
du oppover
jeg nedover
ubevegelige som billedstøtter
mange i følget ditt
mange i følget mitt
ingen ser på hverandre
ingen snur seg
klapperapp klapperapp klapperapp
sier rulletrappen
April 2006
Månedens dikt er valgt av John Brumo
Det er vel kjent at Jacobsen
var en av de første i Norge som skrev lyrikk med utgangspunkt teknologi og
urbanitet. Det var ikke tilfeldig at Jacobsen valgte ut den metalliske kartongen
på omslaget til Jord og jern. Diktet ”Flyvemaskiner” fra denne samlingen
er et av hans mest radikale: diktet fokuserer utelukkende på skinnende
overflater. Med utgangspunkt i aluminium, (både sterkt, lett og skinnende)
skaper diktet paralleller til andre, mer naturlige overflater. Diktet uttrykker
både en fascinasjon for det nye materialet, men antyder også noe skremmende. På
den ene siden er diktet herlig ”anti-lyrisk” – her er det ingen klam
inderlighet, bare kjølige registreringer av harde overflater. Tilsynelatende er
det ikke mye menneskelighet i diktet, men likevel lykkes Jacobsen i å få fram
det truende og fascinerende i teknologien.
FLYVEMASKINER
Aluminium:
– Sommersøndagen.
Løv som solen skinner på.
Sne.
Aluminium:
– Fiskeskjellene.
Oljegrå dønninger over
dypets begynnende vrede.
Panterhuden.
Over muskelfibre knyttet i sprangets
krampe.
Aluminium:
– Slettene sitrer.
Vinger svartner på himmelen.
Motoren borer sig hylende inn i
solen.
Juni 2006
Månedens dikt er valgt av Unni Langås
Lyktestolpen
Så isnende alene i natten min lyktestolpe.
De små brosten hviler hodene tett omkring den
der den holder sin lysparaply opp over dem
så ikke det vonde mørket skal komme nær.
Vi er alle langt
hjemmefra, sier den.
Det er ikke håp mere.
Kommentar:
Fra Hemmelig liv 1954
Jeg har en forkjærlighet for korte dikt, for de er ofte preget av diktspråkets evne til meningsutvidelse. Noen kortdikt er tingdikt, slik som dette. Det handler om en helt alminnelig ting, nemlig en lyktestolpe. Lyktestolpen og brostenene rundt den får utvidet betydning fordi de blir tillagt menneskelige trekk, og vi får inntrykk av at stolpen fungerer omsorgsfullt som en far for barna sine. Den kan til og med føle og snakke, og den opplever mørket rundt seg som truende. Bare de små brostenene holder den med selskap. Alt i alt er besjelingen av tingene med på å gjøre diktet til en tolkning av menneskets egen isolasjon. Det er en forlatt sjel som ser sin ensomhet i lyktestolpens situasjon. Heri ligger også en tvetydighet i diktet, for så snart denne lyktestolpen sies å være ”isnende alene”, er den likevel omgitt av noen små brostenshoder, og så snart den forkynner i siste linje at det ikke finnes håp, legger den selv håpefullt sin
paraply over sine nærmeste.
JULI 2006
Månedens dikt er valgt av Bente Hellang.
For juli har jeg valgt
brev-diktet ”TIL JORDEN (med vennlig hilsen)”.
Dette diktet rommer flere hovedtrekk i Jacobsens forfatterskap:
Apostrofen, henvendelsen til jorden og naturen der ”Alle regnestykker går
opp” satt opp mot kulturen og menneskene som bebor jorden, men ikke
mestrer livet her og ikke føler tilhørighet her. Og i bakgrunnen truer den
store intetheten der mennesket har utryddet seg selv.
Siste del av diktet er formet som en bønn og en insistering på menneskets
plass på jorden, - om ikke annet som et eksperiment fra naturens side. Og
det er interessant at kultur og natur her inngår i et avhengighetsforhold
som ikke bare omfatter menneskets avhengighet av jorden, men også jordens
og faktisk hele universets avhengighet av mennesket. Dette gir en nesten
svimlende dimensjon til våre handlinger overfor både kultur, natur og
andre mennesker.
TIL JORDEN (med vennlig hilsen)
Hør her, Jorden vi har noe å si til deg
- ikke fordi vi misliker oss her,det
er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyldent over markene,
for nesten alt har vi fått av deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.
Derfor spør vi deg nå: Hva gjør du med fjellsidene
og med havet?
Hvordan greier du alltid å være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tommes avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med et sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer
er klare som glasskrystaller.
Derfor er det vi kommer og spør
hvordan får du det til.
For nå har vi bodd her så lenge, i lyst og i nød,
og fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene - likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes
- fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene,
du ser det selv og vi kan ikke stanse det.
De som skulle vite noe murer seg inne i sine systemer
og alle er vi redde eftersom ingenting kan endres
uten gjennom ustanselige nye mord.
De som leder isfjellene ut
i mildere hav
og lar sommer veksle lydløst med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen
- lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen og knuse alle.
Vi tror nok du vil savne oss. Det blir stille her.
Underlig og tyst når markene gror til
og alle hav er øde.
- Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass:
- nå, hvordan ble det så med vår kuvøse.
Gikk det galt med eksperimentet?
AUGUST 2006.
Månedens dikt er valgt av Nora Simonhjell.
Grunngjeving:
Eg hadde ikkje fått vaska møkka av fingrane da telefonen ringte. Skulle
berre inn ein liten tur etter kveldsmjølkinga, vaske meg og raske med
meg ei 'kakskiiv' i handa før eg gjekk opp i siloen att. Håslått. Ein må
utnytte finveret, så dagane blir lange når det er sol og tørt gras på
Nordmøre. Kontorkroppen har godt av å bli minna av kor han kjem frå og
orda mine vil alltid stå i gjeld til generasjonar med verkande ryggar og
tunge tak. I dag driv søster mi saman med foreldra våre, og veslejenta
hennar stabbar rundt i garden.
Eg dro heim, og heimanfrå, når graset vel var kome i hus. Med reinvaska
fingrar, men framleis øm i musklane, byrja eg bla i ein forfattarskap eg
berre kjende brokkar av. Diktet "Den lille bonden" forankrar ord i jord.
Slik blir dette eit viktig dikt, og eit aktuelt dikt, som minner oss om
det viktige arbeidet som alle gardbrukar gjer og gjorde.
DEN LILLE BONDEN
Det er den lille bonden
som er taperen i verden.
Det er den lille bonden
som har falt i alle krigene,
den lille bonden, hvor
han bor i verden
som de tok jorden fra og brente garden til
på vei til krigene
sine. Han de tok sønnene fra
og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø
for tanker han ikke
kjente, eller brød seg om
eller ikke ville vite.
Det er den lille bonden
som skal flytte ut fra dalen sin
til samlebåndene og fabrikkhallene.
Det var den lille
bonden de tok kuene fra
og åkeren til den nye motorveien.
Det er han som ligger
våken om nettene
for å betale lånene sine til bankene
så de kan bygge de svære husene som ligner slott.
Det er han de jaget inn
til byene
og fylt de digre blokkene med (Han tilpasser seg nok).
Det er den lille bonden
som har mjølket kuene
og plukket stein fra alle åkrene
hvor vi makelig nå kan så og høste.
Det var den lille
bonden som visste hvordan bygget såddes
og hvordan kalvene ble til.
Han vet om skyene og
vinden, og vinteren
- om den ble streng. Humringen av hester
kjente han godt. Nå
kjenner han traktoren
og rentene på lånet, når det skal betales.
Men døren har han ennå
litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden på nytt skal føde.
Han som har tapt. Til
nå.
men som vi kanskje må spørre snart
om veien. Dit vi kom
fra.
Der det gror.
SEPTEMBER 2006
Månedens dikt er valgt av Rakel Christina Granaas.
Noen dikt smyger seg inn
mellom muskelfibrene og hjernevinningene og blir værende der. For meg er
"Pavane" et slikt dikt. Totaktet og stolprete, men likevel smidig, dansende.
Pavanen, "denne sære påfugldansen", er kropp og bevegelse i møte med stivnet
tradisjon, kultur og historie. Ja, nettopp møte og overganger - mellom gammel og
ny tid, mellom det temmede og det ville.
"Pavane" er i tillegg et naturdikt som utfordrer vårt forfengelige,
kulturbestemte blikk på naturen: " denne stumme / forstemte lek med skyers
påfuglhaler".
Diktet favner alt, også døden og det stumme fraværet. På samme tid er det en
opptakt, en innledning - til liv, til tanke, til nærvær. Til mitt nærvær i
rytmisk møte med ordet og det hemmelige livet som aldri tar slutt.
PAVENE
Pavanen, denne sære påfugldansen
som infantinnen Isabella danset
med don Juan Fernandez av Castilien
den siste natt før døden gjestet slottet
- likblek og merket alt av kalde fingrer
men kledd i påfuglprakt og med de stive
bizarre skritt som de alt var døde
- den samme dans som Spanias dronning danset
med hjertet tungt av frykt og halvt forstenet
av tung brokade, pomp og etikette
lik hård emalje om det ville hjertet,
- er den samme dans som havet danser
med skyene derute, denne stumme
forstemte lek med skyers påfuglhaler
og havets brutte skritt i tung brokade
mot øde himmelhvelv - slik danser havet
til dump musikk en ødslig dans med skyer.
Oktober 2006.
Månedens dikt er valgt av Jan Inge Sørbø
Eg har valt diktet ”Den ensomme veranda” frå samlinga Hemmelig liv (1954). Jacobsens samlingar frå femtitalet er kanskje dei beste han skreiv: orgininale og nyskapande, fulle av nye poetiske bilder, og med ein merkeleg kombinasjon av humor og djupt alvor. Det er dette diktet eit godt eksempel på. Det har noko barnleg-naivistisk rørande ved seg; linjene om at ”den ensomste veranda i hele verden” ynskjer at Gud kunne bruke den til ” til å legge sine små ting på” er uimotståelege. Men fordi den barnslege stemmen til verandaen er så tydeleg, blir avslutninga tilsvarande brutal: det er som å lese om eit barnedrap. Heile spørsmålet om Guds svar eller fråvære ligg og dirrar under denne vesle historia – samtidig som den bizarre avslutninga igjen snur diktet frå tragedie til komedie, og der blir det hengande – vi smiler og og gret av eit slikt dikt, som både handlar om Gud og det moderne, og ironiske observasjonar av reklamens plass i det offentlege rommet. Diktet er slik:
DEN ENSOMME VERANDA
Langt inne høyt oppe i
en stor by hang en ensom veranda,
oppe under skyene hos vinden og som aldri noe menneske hadde satt sin fot på
fordi det var så dypt ned og så kaldt derute.
Den syntes den var den
ensomste veranda i hele verden
og den hørte på klokkespillet hver søndag frå den hellige Bartholomeus’ kirke,
og den tenkte hvorfor kan ikke den gode Gud hjelpe mig,
han er jo også høyt oppe
og han kunde bruke mig som en liten hylle til å legge sine små ting på.
Vestenvinden kjente den
beste, så bad den vinden spørre.
Da kom et veldig stålstillas og klatrende menn en dag
og de hugget den ned med acetylenflamme på mindre enn 8 minutter
og hengte opp en sprakende lysreklame i rødt og blått
for Skotsk Whisky.
November 2006
Månedens dikt er valgt av Jørgen Magnus Sejersted.