Januar 2007
Månedens dikt er valgt av Asbjørn Aarseth.

”Mediadiktet” er fra Tenk på noe annet (1979). Det blir ikke ofte trukket fram, kanskje fordi det har et preg av kynisme og vold i de tre første delene. Likevel er det både i form og tematikk karakteristisk for Rolf Jacobsen. Vi utsettes for rullende vannmengder som trenger seg på, lyd og sterke farger, vi er uglade fanger av informasjonsflyten. Men så vender diktet seg bort fra trykksvertetyranniet og gjør oppmerksom på livet utenfor burene, hvor Mjøsa er hvit – er det snøen på isen eller vinden som pisker bølgene til skum? I alle fall er det en hvile i og en glede over det usynlige blekket som vinden skriver med. Og diktet runder av med tanken på en annen form for viten enn den vi er blitt foret så ettertrykkelig med, den muligheten at kanskje jorden kan lese vindens usynlige skrift?

 MEDIADIKTET

 Alt dette vi skal stappe inn i øynene våre nå.
Alle farvenes lyn og tordenvær, angstrop og skrik.
Trykksvertestrømmenes evige Niagara. Hver dag – hver dag
Nilfloder av halvtenkte tanker. Følg med. Gi plass.
Press det sammen for det kommer mer. Hiv ut det gamle.
Ut med det. Det nye er viktigere. Hold takt
med tiden. Og den er NÅ.

Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det.
Klem det sammen til forte slagord: Ingen plass mer
til lange forklaringer – eftertanker –. HIV DET UT.
Du har fått enda et øye nå, vet du,
så nå ser du hele verden – eller nesten.
(Det blir iallfall pene farver på det – kanskje ikke helt,
men bortimot.)

Å se det meste, vite nesten alt
kunne bare Vårherre (i sin tid).
Men var han glad for det? Det sa de ikke noe om.
For vi som lever nå blir aldri riktig glade mer.
Ikke som ungene, eller som liljene på marken, lerkesangen.
For det vi har sett og hørt går aldri bort igjen.
Torden og lyn. Vi fullstappes dag efter dag
som fra foringsmaskiner for broilerhjerner, tettpakket
i våre bur. – Det er bare å gape, så kommer det.
Og ingen har lov å unnslå seg. Du har å sitte der.

 –       –  –

 Idag er det blåsevær ute. Hele Mjøsa er hvit.
Sitte og se her på sneen og vinden
som skriver på den med usynlig blekk.
Puste en liten stund. Men ikke for lenge. Glad
får du lov til å bli. Men bare for små, små ting.
Og røm ikke tilskogs. Vi finner deg.

Men ennå har vi jo lov å tenke (mens øynene tygger og svelger)
at det er noe de gjemmer for oss. Noe de ikke vet ennå.
Bortenfor lydene og lyset. Sannheter
utenfor sannhetene.
Sånne som vinden skriver på sneen. For under sneen ligger jorden
og venter. Full av groe. Full av håp. Vet den mer
enn vi?

Februar 2007

Månedens dikt er valgt av Laila Aase.

Plutselig. I desember
Fra Nattåpent 1985

 Plutselig. I desember er et dikt om døden, men kanskje like mye et dikt om å være i tiden, og så altså ikke lenger være i tiden. Gjennom fokuseringen på øyeblikket da livet slutter  ”Lynsnart som om en bryter slås av” blir vi trukket inn i refleksjonen rundt dette mysteriet som styrer livene våre, at vi alle sammen selv skal komme til dette plutselige øyeblikket.

Jeg-et i diktet snakker til sin kjære som er død. De konkrete detaljene her og nå: sneen, graven, den brune kransen i kontrast til detaljene i erindringene : druene i Valladolid, symaskinen, kjolen, håret – alt understreker dette tidsspennet mellom å være og ikke å være.

I siste strofen påkaller jeg-et den elskede som Evrydike, men ikke for å vekke henne fra døden med sin sang, men heller som en bønn om å få  komme til henne, få fortsette å være to også når hans eget øyeblikk kommer. 

Plutselig i desember.

Plutselig i desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
 - under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov,
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
 - under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
 - under sneen. Under den brune kransen.

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
 - Under sneen. Under den brune kransen.
 

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
- Under sneen. Under den brune kransen

Mars 2007

Månedens dikt er valgt av Synnøve Skjong

Eg har valt diktet Stavkirker som diktet for mars månad fordi det er eit av dei dikta som eg gjerne kjem tilbake til. Det er eit mangtydig dikt, vakkert, vondt og mørkt, fullt av musikk.  Dei sterke konkrete bileta som er så umiskjennelege jacobsenske, og den langsame påkallande rytmen held dei mange meiningslaga saman til eit heile, ei truvedkjenning.  

 Rolf Jacobsen spenner opp eit stort bilete gjennom dei tre delane i diktet der fortid og notid møtest i stavkyrkjene. Vi kan lese det som om diktet handlar det om vår utsette posisjon som menneske, men det viser og ei søking etter noko å halde fast i  ei utsett verd i dag. Siste linjene fornektar på eit nivå all mogleg trøst samtidig som dei insisterer på at nettopp denne erkjenninga er livsvilkåret: ”Alle dager er onde, det er ingen redning mer, men vi seiler, seiler”. Men - et i denne linja støtter seg til truvedkjenninga i første delen av diktet: ”Jeg tror på de mørke kirkene”. Den religiøse dimensjonen blir forsterka gjennom linjene på latin frå salme 113 i Salmenes bok som går igjen som eit omkved i alle tre strofene av diktet. Men truvedkjenninga i diktet er knytt til lengta mot Gud, kanskje meir enn til Gud. Kyrkjene er ein manifestasjon av denne lengta, dei er skapte av den: ”noen skar drømmer inn og ga dem vinger til å vandre med”. Det er dette truvedkjenninga rettar seg mot, og det er derfor kyrkjene kan bli skip for dei som trur på dei, skip til å segle dei vonde dagane i.

 Slik uttrykker dette diktet for meg ei tru på skaparkrafta i mennesket og viser den fram som ein religiøs dimensjon. Det er det som til sist gir ”vinger til å vandre med” eller det som gir tyngd og meining bak det siste ”men” i diktet, til det å segle i dei vonde dagane..

STAVKIRKER

Jeg tror på de mørke kirkene,
de som ennu står som tjærebål i skogene
og bærer duft med sig om de dyprøde rosene
fra tider som kanskje eide mer kjærlighet
De sotsvarte tårnene tror jeg på, de som lukter av solbrannen
og gammel røkelse brent inn av seklene.
           Laudate pueri Dominum, laudate nomen Domini

Øksene teljet dem til og sølvklokker klang i dem.
Noen skar drømmer inn og ga dem vinger til å vandre med
ut gjennom tider og fjell. De velter som brottsjø omkring dem.
Nu er de  skip, med utkikkstønnen vendt mot Ostindia,
Santa Maria, Pinta og Nina da dagenen mørknet
mot verdens ende, årelangt fra
        Laudate pueri Dominum, laudate nomen Domini

Angst overalt, selv Columbus er redd nu
der hildringer lokker dem frem og vinden har slangetunger.
Stjerne stirrer urørlige ned med avsindige jernøyne,
alle dager er onde, det er ingen redning mer, men vi
seiler, seiler, seiler.
         Laudate pueri Dominum, laudate nomen Domini

April 2007

Mette Elisabeth Nergård har valgt månedens dikt.

I januar fra Brev til lyset

Diktet I januar har fulgt meg fra barndommen.

Et landskap av sne stenger deg inne når alle dagene bare rekker deg til knes. Du er innstengt, men i skjønnhet. Du kan gjøre små ting, ytterst lokale bevegelser.

For en som er vokst opp i Tana i Finnmark var det å snø inne ganske vanlig. Strømbrudd i dagevis var hendelser som inntraff flere ganger hver vinter, alltid som følge av snestormer. Min far var gjerne var på reise i sitt enorme prestegjeld, og mamma og vi tre søsken samlet oss foran peisen i det store huset som fort ble kaldt uten oljefyring. Ute stormet det, og ulvene jamret.

Jo, januar kunne overmanne meg, og sola hadde ennå ikke snudd. Men månen var der, når stormene stilnet, og stjerner og nordlyset, og ja, der var også »en panne som satte fram en lampe på nattbordet og betraktet meg». I ødemarken finnes et nærvær, nettopp der.

Som voksen sørpå har januar alltid vært den tunge måneden, og diktets påminnelse er kjærkommen. Jeg gir meg over. Jeg venter på mitt hjerte.  Jeg lar stjernene klirre ved min seng selv om stjernehimmelen ikke er så nær som over de snedekte fjellene i Tana.

I januar når året begynner, blir vi klar over at vi ikke får utrettet mye. Alle ord er snakket døde og ligger strødd omkring som krøllete aviser. Alle forsetter er usikre, så vi kan følge diktets stemme og gi oss over. Men vi gir ikke opp. Ved å samstemme i formularet o, alt hva du kan i januar inviterer vi håpet inn. Det er et utrop på tross.

For det vi kan  i januar er å legge vår store kabal som aldri går opp. Det er dette som er å gjøre (uansett årstid). Legge kabal er avslappende, og vi kan ta det med ro. Vi har alt vi behøver. For hvem trenger mer enn å være i undringen med håpet som følge?

I JANUAR

O alt hva du kan i januar
når alle dagene bare rekker deg til knes
og du går døgnet rundt og støter pannen mot stjernene
som på et loft med gamle uniformer.
I januar da verden er full til overmål av sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg på hendene.

I januar
når alt er stengt og alle veier muret med cement
og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben
og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,
rydde en skuff
og finne sky og meget unge billeder der
som du kan brenne - eller vente litt.

Og ta en bok i hånden, blåse litt støv
og bøye bladene tilbake i sin ro
som lette snefall. Brev
med stive skrifter, håndtrykk
over havet der vi kom fra, hit
til landet uten lyd
hvor alt er ens og alle ansikter er flate
som tallskivene på et ur, de trekker øyenbrynet opp
når du har tenkt en utålmodig tanke.

Hva kan du mer i januar,
når alle ord er snakket døde
og ligger strødd omkring som krøllete aviser
og alle sår er bundet opp med gaze
og alle spor er vasket bort
og du kan gå rundt og høre plankene knirke
og ovnene knurrer rolig over sine kjøttbein.

 - Sett deg. Legg ut din store kabal
som aldri går opp og spør
hva du kan gjøre for ditt hjerte mer enn det.

By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige
og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten
til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen
med underlige forrevne bryst,
for å ruge de nye dager ut
og den lille gule sol du snart for se
på gjerdestolpene i februar.

Men nu i januar - da skal du vente på ditt hjerte.
La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser
en pande komme frem, et ansikt i nordlyset.
Bak blygrå gardiner setter hun frem  sin lave lampe
ved puten din så hun kan se på deg
om dine trekk er blitt forandret

Mai

Månedens dikt er valgt av Frank Høifødt.

 Rolf Jacobsens poesi er billedkunst; med hverdagslig fortrolighet beveger han seg mellom støvet og stjernene, og ser – som sin mer obskure kollega - ”a world in a grain of sand and a heaven in a wild flower”. Men han kan også være underfundig som de Chirico og urban som Hopper. I Byens metafysikk er det et slående bilde som får meg til å tenke på Edvard Munchs Selvportrett med sigarett – Munch bruker ofte kastanjen som erotisk metafor:

cigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel

gjennem kastanjeløvet mot det evige liv.

Verden som hellig og profan. Kunstneren som tenker og skaper – som postdogmatisk mystiker? Livsnære gleder, pine og paradokser er samtidig figurer mot en grunn - mot ”stillheten efterpå”, tilværelsens tause og tidløse klangbunn. Den fremstilles som en sjelden og skjør gave som krever aktiv oppmerksomhet, ”som en fugleunge mellem dine hender” - i slekt med ”søvnens sprog”, ”den stille rytme som himmelen har gitt menneskene”. (Når de sover)

Vitenskapen bekrefter at vi stammer fra stjernene, men fnyser av tanken på at vi skal vende tilbake. Rolf Jacobsen mente vel, som sin moderne trosfelle Teilhard de Chardin, at vi ikke seiler gjennom universet helt på måfå – fra hydrogen og karbon til Shakespeare og cyberspace. Da må det også være ting å hente i kjølvannets morild – gullkorn som fortsatt gløder fra øyeblikket før The Big Bang.

Kan dét være en inngang til det litt kantete Marmor? I en tid da ”alt skal bli nytt” er det fristende å avfeie diktet som bakstreversk nostalgi. Men ro og uro hører sammen som yin og yang. Kanskje vi bør gi oss litt tid til å dvele ved ”stillheten i marmor”? Ting tenkt og skapt i fortiden kan være ”bærere av et gammelt lys” - uttrykk for en tidløs lengsel.

Marmor

Nå
I timen da de siste headlines blir til
Og ekspressflyet med nattens TV-dronning
Takses ned på rullebanen,

nå
Da høytalerne ustanselig brenner nye landsbyer
Og selger halspastiller

nå skulde jeg sunget en sang om stillheten i marmor.

Marmor som oppbevarer smil i tusen somre
Og pikeskuldre uten alderdom
Men ord er som sand

og det er snart mørkt
I parkene der de står
Som innad-brennende kyss
Og foten løftet mot musikk

som om intet er hendt.
O stumme munn.
O strupe av stivnet sang.

Marmoret(nå som alt skal bli nytt)
Er bærere av gammelt lys.
Meteoriter
fra sprengte stjerner.

Oktober

Månedens dikt er valgt av Sigbjørn Johnsen.

Det er jo så mye å velge i - men inspirert av en bok om Olav H. Hauge og Jan Erik Vold velger jeg meg «Bortafor Grorud». I dag, mindre enn noen gang er det nødvendig å bo i store byer. Og ikke minst lever vi i en tid hvor det er viktig at vi snakker med vår egen tunge og tar standpunkt til tidens store utfordringer.

 Bortafor Grorud -

             Til Olav H. Hauge på 70-årsdagen.

Det er ikke nødvendig
å bo i slike digre byer.
Det er ikke nødvendig
å rope høyt fra talerstolene for å bli hørt.
Det er ikke nødvendig
stadig å tenke andres tanker
eller å snakke med andres munn.

Rart land det her,
bortafor Grorud.
Nordlys og nymåne istedenfor gatelys.
Myrsørpe istedenfor fortauer.
Svupp - svupp sier det når du går
inn i de nye tidene, foran de fleste
som ikke kan se eller høre for motorbrølet,
neonflammene eller de skingrende stemmene.
Jeg er litt småsvak for for de svære fjellene
der vest, islyset fra fonnene, og havet
som stikker fingrene inn for å kjenne
om vi ennå er blant de levende,
- og for de store stillhetene -
(du får god hørsel av dem
og våre nerver). Du hører tingene
nesten før det er skjedd
- bortafor Grorud
eller Hakadal eller Sokna. Lese og lytte
og skrive ned. Slippe
å tenke andres tanker,
eller snakke med andres munn.